PhD Professor, Center for Crisis Psychology, Faculty of Psychology, University of Bergen, Norway
Jeg fant fort ut at de som hadde det kanskje aller verst var de foreldre som mistet sine barn – det ble så en livsoppgave og det området som jeg senere tok min doktorgrad innenfor.
Hvorfor valgte du nettopp ditt studie? Hva fikk deg til å velge en profesjonsutdanning i psykologi, og en videre spesialisering i klinisk psykologi?
Jeg skulle egentlig ta en mastergrad i Folkeminnevitenskap, men tok så grunnfag i psykologi og fant ut at det var så spennende at jeg ville gå videre til embetsstudiet.
Hvordan ser en arbeidsuke ut for deg i din nåværende jobb?
Nå er jeg blitt så gammel at ukene er roligere enn før, men jeg er involvert i mange spennende ting. Viktigst er det kliniske arbeidet med barn og unge som har mistet foreldre eller søsken, foreldre som har mistet barn, eller andre som har opplevd svært store påkjenninger. I tillegg er jeg med på å skrive faglige artikler og bøker, for å sikre at den erfaring og kunnskap vi får fra klinisk arbeid når ut til kolleger og andre. Så underviser jeg vordende psykologer og holder kurs for helsepersonell i inn- og utland. Mye tid går også med til Children and War Foundation som arbeider for å bedre situasjonen for barn og unge som opplever krig og katastrofer. Da jeg var yngre reiste jeg selv svært mye og lærte opp andre i ulike verdenshjørner. Nå koordinerer jeg trening av gruppeledere som bruker en manual jeg har vært med å utvikle (Teaching Recovery Techniques).
Var det vanskelig for deg å få en relevant jobb for studiene dine?
Da vi var studenter ble vi skremt med at vi ble utdannet til å bli arbeidsledig. Det viste seg å være bare tull. Jeg var så heldig at min lærer og senere mentor, psykolog Magne Raundalen ville ha meg som sin assistent på et prosjekt om barn med kreft og deres familier. Så ble jeg spurt om å søke NAVF (senere Forskningsrådet) om et prosjekt som jeg så fikk. Det var tilknyttet Nyfødtavdelingen på Barneklinikken, Haukeland sykehus. Jeg fant fort ut at de som hadde det kanskje aller verst var de foreldre som mistet sine barn – det ble så en livsoppgave og det området som jeg senere tok min doktorgrad innenfor. An psykiater Odd Hellesøy ble jeg så «headhuntet» til Universitetet som jeg så arbeidet ved som forsker og seniorforsker i noen år. Så startet Jakob Inge Kristoffersen og jeg Senter for krisepsykologi i 1988. Det betyr at jeg har vært heldig og aldri behøvd å søke noen jobb.
Hvordan syntes du overgangen fra studiehverdagen til arbeidslivet var?
Fordi jeg arbeidet ved siden av studiet hele tiden, så ble ikke overgangen så brå. Men det var tungt og jeg var lite forberedt hvor tungt det var å arbeide opp mot så mye sykdom og død.
Hvordan opplevde du jobbsøkingsprosessen som nyutdannet?
Her var jo jeg heldig, men som student var det mye usikkerhet omkring hvordan fremtiden som ferdig psykolog ville bli.
Hvis du ville gitt et råd til deg selv som student i dag, hva ville det vært?
Det ville være å spørre meg selv hvor innen psykologien mine interesser og mitt hjerte lå – vektlegge tidlig å få kontakt med miljøer som var opptatt med disse områdene, men samtidig være bredt interessert. Jeg har aldri angret på at jeg parallelt med psykologien tok andre fag, slik som et mellomfag i sosiologi.