Heidi Wittrup Djup
Psykologspesialist innen samfunns- og allmennpsykologi med fordypning i organisasjon og ledelse.
Styreleder, daglig leder og partner, Klinikk for krisepsykologi.
Medlem av Norsk psykologforenings Menneskerettighetsutvalg (MRU).
Sitter som Norges representant i den europeiske føderasjonen av psykologforeninger (EFPA) innen krise, katastrofe og traumepsykologi.
Jo mer jeg forholdt meg til voksne menneskers historier om vold, overgrep og omsorgssvikt, jo mer ønsket jeg å komme i posisjon til å gripe inn tidlig og sikre at hjelpen tilbys i tidlige barneår. Jeg satt ofte i terapeutstolen og tenkte for meg selv at «noen burde ha grepet inn da du var barn, noen måtte ha visst, hvor var systemet rundt deg?»
Hvorfor valgte du nettopp ditt studie? Hva fikk deg til å velge psykologi profesjon og videre spesialistutdanning innen Samfunns- og allmennpsykologi?
Jeg har nok alltid hatt et ønske om å arbeide med mennesker, og særlig har jeg vært opptatt av at barn og unge skal ha det godt i samfunnet. Valget om å studere psykologi tok jeg likevel ikke før etter jeg hadde fullført et par år med reising og jobbing etter videregående. Da var det ingen tvil om hva jeg ville bruke livet mitt på, og jeg vurderte ingen andre studieretninger enn psykologi. Jeg stortrivdes på studiet, både sosialt og faglig, og er utrolig takknemlig for at jeg nå har et yrke med så store og varierte muligheter.
Årsaken til at jeg ville spesialisere meg innenfor samfunnspsykologi, er knyttet til at jeg de første årene av karrieren min jobbet mye med voksne pasienter som hadde opplevd svært mange belastninger i barndommen. Jo mer jeg forholdt meg til voksne menneskers historier om vold, overgrep og omsorgssvikt, jo mer ønsket jeg å komme i posisjon til å gripe inn tidlig og sikre at hjelpen tilbys i tidlige barneår. Jeg satt ofte i terapeutstolen og tenkte for meg selv at «noen burde ha grepet inn da du var barn, noen måtte ha visst, hvor var systemet rundt deg?» Etter flere år innenfor traumefeltet, og i møte med barnevernssaker og voldsoffererstatningssaker, tenker jeg fremdeles det samme. Vi må hjelpe barna mens de fremdeles er barn. For å skape et godt samfunn må vi skape en god barndom for alle barn. Samfunnspsykologi ble derfor et naturlig valg fordi jeg ønsket å lære mer om hvordan man kan tilrettelegge for forebygging og helsefremming, og hvordan man kan jobbe på systemnivå og utvikle gode tjenester som kommer befolkningen til gode.
Jeg har hatt veldig stort utbytte av denne kunnskapen i alle de ulike rollene jeg har som psykolog, også klinisk.
Hvordan ser en arbeidsuke ut for deg i din nåværende jobb?
Som selvstendig næringsdrivende kan jeg velge selv hvordan jeg legger opp arbeidet mitt, noe som gir meg mulighet til å jobbe med veldig mye forskjellig fra uke til uke. Enkelte uker reiser jeg mye og holder kurs og foredrag, andre uker sitter jeg i Tingretten som sakkyndig i foreldretvistsaker, noen ganger har jeg pasienter, andre ganger gjør jeg utredninger for voldsofferkontoret eller barnevernet, og fra tid til annen skriver jeg rapporter og foretar vurderinger på oppdrag fra ulike instanser som trenger å få opplyst en sak fra et psykologfaglig perspektiv. Ettersom jeg også er daglig leder for Klinikk for krisepsykologi, bruker jeg en del tid på å forholde meg til den daglige driften, økonomi, planer og diverse annet som angår virksomheten. Det blir også en del mediehenvendelser og andre henvendelser fra offentlige og private aktører. Jeg skriver drøssevis med e-post hver uke.
Jeg sitter også i noen utvalg, blant annet menneskerettighetsutvalget til Norsk psykologforening, noe som også tar en del tid. Nå skal jeg inn i en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe som skal gi råd om hvordan man kan forebygge at barn og unge etterlates i utlandet mot sin vilje. Det vil oppta meg veldig det kommende året og dermed prege mye av mitt arbeid fremover.
Jeg har helt fantastiske og usedvanlig dyktige kolleger rundt meg, og det er jeg så utrolig glad for. De er helt avgjørende for at jeg trives så godt som jeg gjør. Ikke minst lærer jeg veldig mye av alle klientene, barna og familiene jeg møter gjennom arbeidet mitt, og jeg er veldig takknemlig for å få oppleve så sterke og personlige møter med dem.
Var det vanskelig for deg å få en relevant jobb for studiene dine?
Jeg hadde ekstern klinisk hovedpraksis i Sør-Afrika mot slutten av studietiden. Etter dette hadde jeg og mannen jeg nå er gift med, veldig lyst å fortsette å jobbe i utlandet. Vår første jobb som psykologer var derfor som konsulenter på et forskningsprosjekt i Tanzania. I etterkant av dette ønsket vi å bo litt mer urbant, og siktet oss derfor inn på Oslo. Det viste seg imidlertid å være vanskelig å få seg jobb som helt fersk psykolog i Oslo, og noen stillinger var heller ikke spesielt fristende. Men vi fikk ganske raskt tilbud om jobb ved et psykologkontor som også hadde avdeling på Hamar. Jeg hadde knapt hørt om Hamar, men så ingen grunn til å ikke bo der. Vi flyttet litt spontant over natten, og det ble noen veldig gode år på Hamar, med svært mye klinisk praksis. I samme periode tok jeg EMDR-utdanning, påbegynte spesialisering, fikk erfaring som barnefaglig sakkyndig og satt som leder av psykologforeningens lokalavdeling i Hedmark. Da jeg i neste omgang skulle søke jobb i forbindelse med tilbakeflytting til Bergen, stod jeg derfor litt sterkere i søkeprosessen, og fikk da det som for meg var drømmejobben; arbeid innenfor flyktningefeltet med arbeidssted på Klinikk for krisepsykologi, der alle mine «psykologhelter» fra studietiden holdt til. Det var med andre ord mye enklere å få jobb etter å ha fått relevant arbeidserfaring og litt forskjellig tilleggsutdanning. Kanskje det tidlig i karrieren kan være nødvendig å være villig til å flytte på seg for å få den jobben man virkelig vil ha.
Hvordan synes du overgangen fra studiehverdagen til arbeidslivet var?
Jeg følte meg faktisk veldig ferdig med studietilværelsen da det hele var over. Studietiden var helt fantastisk, jeg tror jeg hadde latterkrampe hver dag, men det føltes veldig riktig å gå videre og begynne å praktisere faget på en selvstendig måte. Etter seks års studier har man lært utrolig mye, og det er først når man virkelig kommer ut i arbeidslivet at man ser hvor mye kunnskap som faktisk ligger der. Samtidig er det først da man har anledning til å bli en trygg og kompetent terapeut. Man må nesten være terapeut for å kunne bli terapeut, for å si det sånn.
Jeg følte aldri at overgangen til arbeidslivet var overveldende eller vanskelig, selv om jeg hadde stor respekt for ansvaret og rollen jeg nå var tildelt. Det var dette jeg hadde jobbet for i mange år, og dermed noe jeg følte meg emosjonelt, mentalt og faglig klar for. Det skal sies at jeg hadde en veldig god veileder. Betydningen av en god veileder skal ikke undervurderes.
Hvordan opplevde du jobbsøkingsprosessen som nyutdannet?
Jobbsøkingen var egentlig veldig spennende. Jeg oppdaget jo at det var utrolig mange ulike arbeidssteder og muligheter der ute, og fant mange stillinger jeg tenkte jeg ville ha søkt på om jeg hadde hatt mer relevant erfaring. Sånn sett kan det være ganske inspirerende og motiverende å følge med på stillingsannonser. Jeg tror likevel at det kunne ha blitt litt demotiverende om vi ikke hadde vært så fleksible at vi bare kunne flytte hvor som helst. Dersom man som nyutdannet har forpliktelser som gjør at man ikke så lett kan flytte på seg, risikerer man kanskje å måtte søke mange jobber over lengre tid, særlig i de store byene der det er flere om beinet. Den prosessen tror jeg kan bli slitsom og gå litt utover motivasjonen.
Men rent praktisk var det utrolig masete å søke jobb. Jeg satt jo i Tanzania med ustabilt Internett og alt tok forferdelig lang tid. Det verste var derfor å måtte legge inn opplysninger i ulike digitale CV-databaser på nytt og på nytt.
Hvis du ville gitt ett råd til deg selv som student i dag – hva ville det vært?
Det er sikkert mye jeg kunne ha gjort annerledes, blant annet kunne jeg ha fulgt bedre med da vi hadde undervisning om SPSS. Jeg kunne nok også ha vært litt mer frempå allerede den gangen med å bygge et kontaktnett innenfor det feltet jeg har hatt størst interesse for, nemlig krise- og traumefeltet. Men det som var viktig for meg, var å få relevant arbeidserfaring, blant annet fra eldreomsorgen og psykisk helsevern, og reise på utveksling. Det er jeg veldig glad for at jeg fikk med meg parallelt med utdanningen. Men det jeg likevel mener jeg har hatt aller størst utbytte av, har vært alle timene med tull og fjas sammen med medstudenter, enten det var i kantinen, i parken eller på et eller annet vilkårlig utested. Det var på studiet jeg traff de menneskene som er aller viktigst for meg i dag, og jeg er så glad for at verken ambisjoner, jobb eller lesesal gikk på bekostning av det sosiale og relasjonelle utbyttet jeg fikk av studiet. Hadde jeg prioritert annerledes enn jeg gjorde den gangen, ville dét ha vært mitt råd i dag; bli glad i og bruk tid på menneskene rundt deg.